Utdanning i skyen

Dette er mitt femte blogginnlegg i kurset teknologiendring og samfunnsutvikling under professor Arne Krokan ved NTNU.

En relativt ny type undervisningsform kalt MassivelyOpenOnlineClasses (MOOC) tilbys over nett gjennom blant annet The Georgia Tech. Dette er et nettverksbasert studietilbud drevet av Stephen Downes, seniorforsker ved Canada’s National Research Council, George Siemens fra Athabasca University, the Canadian online university, og Dave Cormier, en uavhengig forsker på undervisning.

Enkelte rapporter viser at dagens undervisningsformer ikke er effektive. Målinger viser lavt utbytte fra tradisjonelle forelesninger, helt ned på 10%, jf artikkel i Aftenposten 29.01.2012. Det er forståelig at alternative metoder prøves ut, og jeg skal litt senere primært se nærmere på MOOC. Først skal jeg imidlertid peke på et par eksempler fra tradisjonelle studieløp, kort om læreprosesser og hvordan en kan si at kompetansebeviset blir oppfattet hos arbeidsgivere.

Studieløp – læreprosesser – kompetansebevis

Det kan kanskje hevdes det er ulikt behovet for undervisning både for den enkelte og for ulike studieretninger. Spesielt antas dette å gjelde studier som krever liten eller ingen samhandling med andre studenter. Det finnes eksempler på studenter som har tatt juridikum uten å ha deltatt på en eneste forelesning, eller tatt studiet i tillegg til en annen høyeregradsutdanning. Det finnes trolig liknende eksempler fra andre studieretninger.

Det er variasjoner med hensyn til hvilke læreprosesser som fungerer best for den enkelte, og det er ikke gitt at forelesninger er nødvendig for alle. Dette taler for å kunne tilby økt i fleksibilitet i læreprosessen frem til målet. Eksamen kan sees som et mål på opparbeidet kompetanse, men det er kanskje ikke et optimalt mål på hva kandidaten har tilegnet seg av kunnskaper og hvordan kunnskapene kommer til anvendelse i praksis.

Mange virksomheter etablerer såkalte traineeordninger der kandidatene blant annet skal lære om bedriften og formes til å kunne bekle bestemte posisjoner etter endt opplæring.

Bedrifter og rekrutteringsselskaper tester ut kandidater før de kan slippes løs på en jobb.

De to siste forholdene peker i retning av at rekrutterere kanskje ikke har full tillit til det kompetansebevis en kandidat fremlegger eller at universitets- eller høyskolegrad alene ikke er nok til å bekle en nybegynnerstilling eller tilsvarende. Et spørsmål det er naturlig å reise da er om MOOC kan tilby noe mer enn alternativet, kanskje med den følge at traineeordninger og rekrutteringsbyråer blir ansett som disruptive løsninger i fremtiden.

MOOC

Læreprosessen i MOOC kurset er et resultat av involvering og engasjement i følge hjemmesiden. Etter hva jeg forstår kan hvem som helst melde seg på et kurs, så det virker ikke som det er spesifikke opptakskrav. Deltakerne anbefales å følge en sekstrinnsmodell for å delta her:

1. Les nyhetsbrevene
2. Plukk og velg
3. Kommenter
4. Etabler egne bidrag
5. Følg kursinnhold via internett
6. Delta online i undervisningen

Bruk av nettverksbasert undervisning/læring kan muligens være et godt alternativ til tradisjonelle forelesninger.

Ettersom jeg ikke har særskilt kjennskap til MOOC fra tidligere, søkte jeg på nettet for å se om noen har delt sine erfaringer så langt. På bloggen til G. Siemens er det pekt på tre svakheter ved MOOC:

• Høyt frafall etterhvert som kursene skrider fremover
• Krever relativt gode tekniske ferdigheter å delta
• Følelsen av å miste forbindelsen og forsvinne

Det første punktet kan muligens ha sammenheng med kvalifikasjonskravene, men det kan også henge sammen med at arbeidsbyrden av ulike grunner viser seg ikke å passe for alle.

På den samme bloggen er det nevnt at enkelte læresteder tilbyr en variant av MOOC, kalt Peer 2 Peer University. Det er å forstå som et onlinekurs som tilbys via et tradisjonelt universitet.

Dette kurset i teknologiendring og samfunnsutvikling kan kanskje defineres som en variant av Per 2 Per University der det meste foregår på nettet i tillegg til fire dager med forelesninger. Det er forøvrig et utmerket tilbud til alle som ønsker å ta studier ved siden av ordinært arbeid. Det er lett å tenke seg at denne modellen også kunne fungere for flere fagområder ved NTNU.

Mulige positive effekter ved MOOC kan kanskje være slik som rask respons fra lærer/medstudenter, kilde til inspirasjon fra medstuderende, direkte veiledning fra lærerne, tverrfaglig erfaringsutveksling, kan være en effektiv metode for innlæring ved å trekke på den enkeltes sterke sider, øver på samarbeidsform og bidrar trolig til å løfte frem hverandre, øker muligens arbeidsinnsatsen og bearbeidingsfasen av produktet i lys av at produktet publiseres for et bredere publikum.

Noen mulige negative effekter ved MOOC kan trolig være at det hemmer unik tenkning, besvarelsene kan bære preg av å være et commodityprodukt, vanskelig å delta for individualistene, store mengder informasjon, uoversiktlig, tidkrevende å sortere ut relevant informasjon.

MOOC i høyere utdanning i Norge – hvorfor er ikke dette tilgjengelig?

Når det gjelder MOOC-modellen sett i norsk sammeheng er det kanskje lurt å hente inn noen flere erfaringer ved å evaluere ordninger som har vært i drift en tid før en treffer beslutninger om eventuell satsning ved norske læresteder.

Erfaringer kan hentes inn fra et representativt utvalg av tidligere MOOC-studenter. Noen sentrale spørsmål kunne være hvordan virket konseptet?, hvordan var utbyttet sammenliknet med mer tradisjonelle undervisningsformer? Hva med de sosiale aspektene? etc.

Et annet moment til en slik studiemodell er tillit til kvalitet i utdanningen. I følge lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven, LOV 2005-04-01 nr 15) er det NOKUT som kvalitetssikrer og akkrediterer utdanningsistitusjonene i Norge. Videre kan det synes som om loven er fokusert på institusjonalisering av undervisningen, mens den faglige delen er et ansvar for lærestedet. Det er dermed et spørsmål om cyberspace er omfattet av institusjonsbegrepet.

Etter det jeg forstår finnes det per i dag ikke MOOC med nødvendig akkreditering, og det er derfor vanskelig å si hvilken grad av tillit en kan ha til at undervisningsopplegget oppfyller nødvendige kvalitetskrav og krav til faglig nivå på samme måte som de tradisjonelle universitetene kan skilte med. I tillegg er det behov for å klare opp hvordan cyberbegrepet skal forstås i forhold til institusjonssbegrepet. Disse to forholdene vanskeliggjør trolig et tilsvarende tilbud som MOOC i Norge.

Hva hindrer endringer i retning av MOOC?

Juridiske forhold og manglende akkreditering kan være et hinder for etablering av MOOC.

Et annet forhold er hvorvidt det er tilstrekkelig stor interesse for en slik relativt lite utprøvd løsning. Det er velkjent at kandidater fra de prestisjetunge institusjonene ofte har fått innpass hos attraktive arbeidsgivere og senere oppnådd en hyggelig karriereutvikling. Et interessant spørsmål er så om disse kandidatene har nådd langt pga kompetansen, dyktighet eller gjennom merkevaren i form av å ha et presisjeuniversitet på sin CV eller om det er en kombinasjon av disse. Og er kompetansen et resultat av bakgrunn fra et prestisjeuniversitet eller kan tilsvarende kompetanse erhverves gjennom MOOC? Kan et relativt ukjent lærested knytte til seg studenter som tradisjonelt har søkt seg til de prestisjefylte lærestedene? Vil kandidater med MOOC på CVen kunne konkurrere med kandidater fra prestisjeuniversitetene om de gjeveste arbeidsgiverne? Alle spørsmålene som er reist over krever særskilte undersøkelser, og blir derfor ikke besvart nærmere her.

Med tanke på det store frafallet i MOOC, er det trolig ønskelig å trekke til seg flere av de kandidatene som står løpet ut. Det er grunn til å tro at MOOC i så fall må kunne tilby noe som prestisjeuniversitetene mangler. På den annen side konkurrerer kanskje ikke MOOC i det samme segmentet som prestisjeuniversitetene.

En stor studentmasse som MOOC åpner for krever tilstrekkelig stor stab til å kunne følge opp og evaluere studentene om det er meningen at det skal foreligge et bevis for opparbeidet kompetanse. Studentmassen vil derfor måtte begrenses til det nivået som staben kan håndtere.

Når det  gjelder effekten av MOOC i forhold til gamlemåten å tilegne seg kunnskaper på er det antakelig to forhold som er viktige; for det første er det kunnskaper i seg selv og for det andre er det evnen til å analysere, reflektere og sette sammen informasjon. Det siste kan sies å handle om anvendelse av opparbeidet totalkompetanse til å løse nye oppgaver og utfordringer.

Det er også et spørsmål om fremtidige arbeidsgivere har tillit til MOOC kandidater.

Hver borger sin redaktør

Dette er mitt fjerde blogginnlegg i kurset teknologiendring og samfunnsutvikling under professor Arne Krokan ved NTNU.

Jeg påbegynte dette blogginnlegget med utgangspunkt i Krokans artikkel Takk for alt Dagbladet – RIP, men i løpet av skriveperioden ble lenken endret til Professor endrer læreprosesser – slutter på Standford. Begge temaer er interessante, og skiftet underveis i prosessen må sies å være et eksempel på en viss dynamikk i utdanningen med kobling mot dagsaktuelle temaer. Digital undervisning understøtter dette på en god måte. For meg forelå det så tre handlingsalternativer; enten beholde påbegynt artikkel, skrive ny artikkel om nytt tema eller gjøre begge deler avhengig av tidsmomentet. Jeg ser nå at tiden ikke tillater å gå inn på det nye temaet, men det er i det minste lenket til saken.

Digitaliseringen utfordrer stadig flere av de tradisjonelle forretningsmodellene fra industrisamfunnet. Mange av de tradisjonelle papiravisene har gjennom lengre tid fått smake synkende opplagstall, mens nettaviser har fått økt oppmerksomhet. Krokans artikkel Takk for alt Dagbladet – RIP tar opp det industrialiserte konseptet med papiraviser og at innholdet er satt sammen av andre. Det kan bli vanskelig å ta betalt for selve innholdet i avisene mener Krokan, derfor bør Dagbladet tenke nytt og tilby noe annet i tillegg til det tradisjonelle nyhetsstoffet. Eksempler brukt for å underbygge poenget er å slippe andre aktører til (som VOE bloggeren mm), selge produkter som omtales eller vise utdrag av filmer som anmeldes.

Bok- og musikkbransjen er tilsvarende industrialiserte bransjer som gjennom de siste årene er utsatt for press og behov for å tenke nytt i måten forretningsmodellene er rigget til på. Historien viser mange eksempler på at det har gått dårlig med aktører som har tviholdt på disruptive teknologier. Så evne til omstilling i de nevnte bransjer er nok et stikkord her.

Det er også en besnærende tanke Krokan fremsetter om at leserne selv skal kunne sette sammen nyhetspakken.

Mediebedrifter med behov for å tenke nytt kunne kanskje gå sammen om å tilby ulike nyheter fra forskjellige aviser og kanskje enkelte bloggere, på tilsvarende måte som vi kan plukke musikklåter eller e-bøker fra nettet. Mange aviser tilbys fritt på nettet, mens de fullstendige utgavene fortsatt koster penger. En sammenslutning av disse aktørene der abonnenten via en sentral portal velger hvilke nyheter som er av interesse og betaler etter forbruk kan kanskje være noe å tenke på. Dersom abonnenten glemmer å avbestille leveransen før ferien så gjør det ingen ting, ettersom en tom dørmatte eller postkasse ikke representerer en åpen invitasjon til tyver. Jeg antar de hyppige markedsundersøkelsene innen mediebransjen kunne gi svar på eventuell interesse for et slikt konsept.

Kabelnettet tilbyr også ulike ferdigsydde kringkastingspakker, men ikke nødvendigvis med ønsket fleksibilitet for den enkelte. Stikkord her er dynamikk og fleksibilitet i valg av medier, hvilken informasjon en ønsker å motta og til hvilket tidspunkt tilbudet skal benyttes. Når vi får full teknologisk konvergens mellom IT og kringkasting, vil kanskje kringkastingsbransjen også måtte åpne for at kundene kan sette sammen sin egen pakke.

Krokan peker videre på at hvem som helt nå kan starte avis, blogg, nyhetstjenester, TV kanaler etc. med gratis verktøy og lagringsplass tilgjengelig på nettet. Dette utfordrer på sett og vis de etablerte aktørene, hvilket bringer meg over til neste tema om et eksperiment i vårt naboland.

Dansk eksperiment

I lys av at jeg nå tar dette kurset er mine antenner fokusert på nyheter som er relevante for dette kurset. For et par uker siden meldte DR1 om lanseringen av en ny gratis avis i Danmark, kalt den korte avis med tidligere politisk kommentator i Morgenavisen Jyllands-Posten Ralf Pittelkow og politikeren Karen Jespersen som redaktører.

Den korte avis er et eksperiment står det å leste på nettsiden til nykommeren. Redaktørene sier de holder fast i en rekke av avisens kvaliteter og overfører de til en ny sammenheng, med gratis adgang og med bruk av nettet for hurtig kommunikasjon. Innholdet i avisen vil etter det jeg kan se i følge hjemmesiden dels være basert på artikler fra andre medier og dels korte, skarpe kommentarer fra redaktørene i en innpakning som setter sakene inn i riktig sammenheng. Det ser altså ut til at en del av innholdet er debundlede artikler fra flere aktører som deretter er remixet og rebundlet til den korte avis. Videre sier de avisens form vil utvikles gradvis, og bruk av videoer vil blant annet komme til å spille en vesentlig rolle. En skulle nesten tro redaktørene har snappet opp innholdet i Krokans kurs.

I løpet av få dager har den korte avis skaffet seg mye oppmerksomhet og blitt ganske godt kjent ved at de utnytter nettverkseffektene og bruk av sosiale medier. Det som er mer uklart er hvordan de har tenkt å tjene penger på eksperimentet, gitt at det er et mål i seg selv. Avisen er gratis tilgjengelig for alle, men selve produksjonen av innholdet må koste noe. På hjemmesiden tilbys riktignok reklameplass, men det jeg antar det er behov for flere finansieringskilder enn reklame alene. Bildet av den danske satsningen blir nok klarere etterhvert som avisen blir ennå mer kjent. Det blir interessant å se om dette forsøket lykkes, og hvilke eksterne effekter som eventuelt skapes i kjølvannet av denne satsningen. En avgjørende faktor for fremtidsutsiktene er nok her som i mange liknende sammenhenger evenen til å skape et interessant innhold som vekker begeistring og entusiasme blant en voksende leserskare.

En utfordring for både den korte avis og tilsvarende andre aktører er trolig primært å skaffe seg oppmerksomhet og synlighet blant de store mengdene av tekster, meninger, kommentarer og analyser som etterhvert florerer på nettet. Denne utfordringen er trolig størst for aktører som ikke er del av etablerte nettverk, og som ikke allerede er kjent gjennom andre kanaler eller aktiviteter som har resultert i oppmerksomhet.

Støyfilter

Mange redaktører og et bredt tilbud av nettnyheter kan muligens bidra til større sosiale forskjeller i befolkningen. Mest fordi navigasjon i informasjonsjungelen er tidkrevende, og vinnerne er de som har anledning til å konsumere store mengder informasjon. Den digitale kompetansen kan antakelig forventes videreutviklet nogenlunde i takt med samfunnsendringene. Noen ganger kan det være en fordel med én ferdig pakke fra én avsender med kjent profil der en kun plukker de interessante innleggene, i full visshet om at det samtidig også er betalt for uinteressante innlegg på tilsvarende måte som ved kjøp av én hel CD kontra enkeltlåter. Tydeligst kommer dette til uttrykk gjennom de tradisjonelle industrialiserte pakkene der det ikke er mulig å reservere seg mot innstikkene i avisen. En styrke ved digitale løsninger er nettopp mulighetene til å filtrere vekk uinteressant stoff som blant annet forstyrrende og unødvendig reklame. Kanskje er en mulig nettverkseffekt av det siste punktet et lavere prisnivå hos de ivrigste reklamemakerne innen elektronikk-, matvare- og sportskjedene. For dersom alle leserne filtrerer vekk reklame vil det være meningsløst å bruke ressurser på dette. I et digitalt samfunn er det dessuten lett å måle interessen for innholdet.

Korte tekster og artikler kan kanskje resultere i at de mer dyptpløyende og grundige analysene fragmenteres, pulveriseres og deretter forsvinner. Det er uklart om overgangen fra tabloidavisene til lesebrett gjør formatet ennå mer tabloid. I Weekendavisen tilbys abonnenter fulltekstversjoner både på papir og nett, og etter mitt skjønn er denne avisen et eksempel på en nyhetskanal som ofte presenterer grundige analyser ført i pennen av dyktige journalister. Det vil være synd om dette kvalitetsnivået blir skadelidende på bekostning av korte, kjappe og lettvinge løsninger tatt ut av sin sammenheng. Det er derfor å håpe at fremtiden vil ha plass til en både-og løsning med korte og lange artikler.

Miljø

En alternativ måte å vurdere spørsmål om fornying av prosesser og arbeidsformer eller anvendelse av disruptive teknologier i den tradisjonelle mediebransjen i forhold til nye digitale tjenester er å se dette i lys av miljøspørsmål. Dette er selvfølgelig et komplisert og følsomt emne som jeg ikke kan erindre å ha sett noen vurderinger rundt.

Problemstillingen kan trolig belyses ut et fra prinsippet om et totalregnskap for hele verdikjeden for papiraviser kontra elektroniske aviser i forhold til hvilke belastninger de to alternativene medfører. Mange komponenter inngår i et slikt regnskap; alt fra utvinning av råvarer, foredling av råvarer, produksjonsutstyr i alle ledd, produksjon av det vi kan kalle informasjonsbærere, avhending av utrangert utstyr, resirkulering av papir og transport for å peke på noen momenter. Utvinning av sjeldne mineraler som Rare Earth Elements hører kanskje også med i en slik vurdering.

Gitt at bruk av digitale medier kom best ut i analysen og at en valgte full omlegging til digitale løsninger, så ville konsekvensene være store for eksisterende infrastruktur, arbeidsplasser, arbeidsprosesser og den enkelte. Det er mulig den samlede belastningen ved en full omlegging ville være for voldsom.

En løsning der en kan velge begge deler er kanskje ikke så dumt likevel når det kommer til stykket. Dessuten er papiravisen veldig god å lese på hytta til sprakende peisvarme. Om strømadapteret skulle ligge igjen hjemme kan man likevel holde seg oppdatert på nyheter. Og går man fra hytte til hytte uten tilgang på elektrisk kraft, ja da er det kun papir som duger. Bonusen med rekreasjon i naturen, jf Krokans blogg om Natur på blå resept, er at vi blir godt rustet til å ta fatt på vår krevende digitale hverdag. For deretter kanskje å oppsøke vår analoge fritid igjen.

Tiden som kommer vil vise hvordan digitaliseringen av det norske avismarkedet utvikler seg videre, hvordan det danske eksperimentet tar form, hvilke nye forretningsmodeller som ser dagens lys og om publikum vil omfavne nye konsepter og tilbud. Og, ikke minst om vi er klare for et samfunn der hver borger er sin redaktør?

Deling av informasjon

Dette er mitt tredje blogginnlegg i kurset teknologiendring og samfunnsutvikling under professor Arne Krokan ved NTNU.

Paul Boutin viser i artikkelen The Law of Online Sharing til at informasjonsmengdene som deles på nett dobles for hvert år. Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg mener, trolig inspirert av Gordon More og transistoren, en tilsvarende prognose gjelder for bruk av sosiale medier.

Facebook fremstår som en tjeneste der brukerne kan holde kontakt og dele informasjon med hverandre, mens artikkelforfatteren sier den sosiale tjenesten er et distribusjonsverktøy for mer målrettet reklame til forbrukerne.

Samtidig strømmer brukerne til og deler velvillig bekymringsløst privat og annen informasjon med kjente og ukjente aktører. Boutin tror dette kan endre seg når brukerne forstår hvilke mengder personlig informasjon tjenesteyteren forvalter.  Andre lokkemidler for å få folk til å dele informasjon er en automatisert funksjon kalt friksjonsløs deling. Spotify og Washington Post har tatt i bruk slik automatisert funksjon. Enn så lenge flyter sosiale medier på begeistrede brukere som får respons og oppmerksomhet gjennom å dele informasjon med andre. Ett grunnleggende behov hos mennesker er behovet for å bli sett og få anerkjennelse, noe sosiale medier kanskje bidrar til å dekke. Veksten i sosial samhandling  på nett vil i følge Boutin få en knekk når brukerne blir klar over at omsorg ikke kan automatiseres. Boutin sier uendelig vekst er en umulighet, noe Zuckerberg må være forberedt på.

Nettverkseksternaliteter

Nettverkseffekter oppstår når et gode eller en tjeneste gir merverdi ved at flere anvender tilsvarende gode eller er tilknyttet samme tjeneste. Telekommunikasjonsnettverk er et godt eksempel på dette, også beskrevet som Metcalfe’s lov. Overgangen fra telegraf til telefon føltes sikkert overveldende i sin tid, der virksomheter og private ved hjelp av ny teknologi kunne utveksle informasjon på en mer effektiv måte enn tidligere. Arbeidsprosesser ble endret og det ble enklere å nå frem til mange over et større geografisk område.

Mer moderne kommunikasjonsløsninger som Internett, Facebook, Twitter, Myspace og flere liknende tjenster tilfredsstiller muligens Metcalfe’s lov. Aktørene forsøker å ta ett skritt videre ved å utnytte nettverkseffektene ytterligere gjennom bruk av enklere og rimeligere løsninger for informasjonsutveksling.

Digitaliseringen

Teknologisk konvergens mellom tele og data åpnet for å ta ut større gevinster for en rekke aktører. Digitaliseringen av telenettet og innføringen av TCP/IP baserte nettverk er kjente eksempler på tekologiske tilpasninger som har banet veien for å ta ut større nettverkseffekter. Et mye brukt slagord fra tidligere kampanjer er blant annet; «IP over alt, alt over IP», eller kanskje det var motsatt. Utbredelsen av smarttelefoner og lesebrett utnytter mulighetene i IP nettet ytterligere, og er således viktige teknologier for å dra nytte av nettverkseffektene.

Formidling av bøker og musikk skjer over digitale nett og med marginale ekstrakostnader for hver ny kunde, noe blant annet Amazon og Spotify utnytter.

Bruk av åpne standarder og åpen kildekode regnes å gi større nettverkseffekter enn bruk av proprietære standarder. Digitale dugnader gjennom blant annet utviklingen av Linux er et godt eksempel på dette. Da det ble åpnet for plugginn-moduler på Facebook som iLike, ble det umiddelbart registrert store nettverkseffekter. Microsoft åpnet også for såkalte plugginn-moduler. Slike endringer i plattformtenkningen innebærer at rollene som produsent og bruker ivaretas av begge parter samtidig som arbeidsprosessene blandes (også kalt prosument (Axel Bruns, 2008)).

Nettverkseksternaliteter i den digitale økonomien

Flere typer nettverkseksternaliteter kan oppstå i den digitale økonomien, og det handler om å oppnå store skalaøkonomiske fordeler og redusere transaksjonskostnadene. Internett har bidratt til dette gjennom det man ofte kaller enterprise 2.0.

Nettverksøknomien åpner således organisasjonene, og gjør det lønnsomt å koordinere små enheter og bygge organisasjoner som nettverk (Manuel Castells, 2003, The Internet Galaxy). Nettsamfunnene utfordrer derfor tradisjonelle organisasjonsformer.

Som nevnt tidligere forsøker Facebook og liknende sosiale medier å utnytte nettverkseffektene som denne typen tjenester legger til rette for. Bakgrunnen for dette er kanskje dels erfaringene fra tradisjonell telekommunikasjonsindustri og dels undersøkelser som viser at de mest effektive kildene til påvirkning av en kunde er gjennom venner og venners venner etc. Da fremstår tjenester som kombinerer tradisjonelle nettverk med ny funksjonalitet som interessante.

For eksempel er salg av produkter og tjenester innenfor en smal interessegruppe enklere og mer lønnsomt i det globale nettsamfunnet. Det er kanskje enklere å velge egnet fiskeutstyr basert på råd fra en nettgruppe med felles interessefelt som en selv.

Amazon viser hvilke varer andre kunder med tilsvarende preferanser etterspør. Et slik anbefalingssystem kalles Collaborative Filtering. Sykkelforretningen ChainReactionCycles.com har en liknende løsning.

Åpne forelesninger tilbys nå utenfor universitetet, jf følgende artikkel på Krokans blogg (Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford).

Noen mulige konsekvenser

Nedenfor er det listet opp noen mulige konsekvenser som følge av informasjonsdeling på nett.

• Informasjon kan brukes til positive, ønskede handlinger
• Kilde til ny kunnskap/deling av kunnskap
• Kan gi positive effekter for arbeidsprosesser der deling og samhandling er en vesentlig del av arbeidsformen eller der geografiske skillelinjer gjør dette påkrevet
• Åpner for skjerpet konkurranse i næringslivet, noe som kommer forbrukerne til gode
• Enklere tilgang til informasjon om f.eks varer og tjenester
• Enklere å sammenlikne priser og annen informasjon om produkter
• Bidrar til å redusere transaksjonskostnader og dermed gi økende utbytte
• Kan utnyttes som hjelpemiddel til å avvikle totalitære regimer
• Støtter opp om ytringsfrihet
• Gunstig effekt på miljøet gjennom f.eks redusert transportbehov
• Informasjon om arbeidsmarkedet
• Overbelastning av informasjon, reklame etc
• Villedende, misvisende og feilaktig informasjon
• Mobbing, sjikane
• Informasjon kan brukes til negative uønskede/ødeleggende handlinger, som f.eks terror
• Utfordrer privatlivets fred
• Kan gi utviskning av det private rom i forhold til det offentlige rom
• Åpenhet og deling kan kanskje også resulterere i en mer lukket kultur og lukkede prosesser
• Kollektivt press om å knytte seg til tjenester
• Sikkerhetsmessige utfordringer
• Lekkasje av informasjon som av ulike grunner ikke er, kan eller er ment å være offentlig
• ID tyveri
• inaktivt liv
• avtakende sosial omgang utenfor nettet

En eventuell innføring av ACTA, SOPA og PIPA vil innebære at ISPene blir pålagt å kontrollere all fildeling for å hindre deling av kopibeskyttet materiale. Dette er et skritt til inn i overvåkningssamfunnet.

Til slutt et paradoks; Zuckerberg innbyr folk til åpenhet og deling av informasjon på nettet, mens han selv hemmeligholder regnskapene for Facebook i det spekulasjonene om børsnotering går for fullt.

Om endringene i bokbransjen

Dette er mitt andre blogginnlegg i kurset teknologiendring og samfunnsutvikling under professor Arne Krokan ved NTNU.

I Arne Krokans artikkel om “Den nye forfatterøkonomien” i Prosa nr 4/11 er det redegjort for utviklingsprosessen i den tradisjonelle bokbransjen, konsekvenser som følge av digitaliseringsprosessen, og om nye økonomiske regimer i bransjen. Hovedbudskapet i Krokans artikkel er at digitaliseringsprosessen vanskeliggjør inntjeningen for fremtidige forfattere, og flere typer publikasjoner  digitaliseres på tilsvarende måte som leksikonet. Videre hevdes at en rekke publikasjoner vil endre karakter, forfatteroppgaven endres og det vil komme nye formater.

Krokan mener bok- og musikkbransjen har mange felles utfordringer, og artikkelen ser nærmere på hvilke lærdommer en kan trekke fra omstillingene i musikkbransjen. Den tradisjonelle forretningsideen til bok- og musikkbransjen handler om å selge privatøkonomiske goder som bøker og CDer. For digitale tjenester er dette annerledes ved at mange brukere kan konsumere tjenesten samtidig; siden det ikke er ventetid på å lese digitale bøker i motsetning til det vi er vant med fra biblioteket ved lån av tradisjonelle bøker. Det hevdes at digitale tjenester kan betraktes som kollektive goder, fordi det er vanskelig å holde de som ikke vil betale for godet utenfor. I Krokans artikkel er det vist til hvordan disruptive teknologier har overtatt for tradisjonell musikkdistribusjon, og at bokbransjen nå står overfor de samme truslene. Krokan mener tekster vil bli debundlet, remixet og fremstilt i nye kontekster, ikke ulikt det en har sett i musikkbransjen. 

Synlighet

En hovedutfordring for både musikk- og bokbransjen er å skaffe oppmerksomhet om produktet, artisten eller forfatteren; en oppgave som blir stadig vanskeligere i mylderet av digitale bidrag. Krokan er selv inne på dette i artikkelen der han sier “En av de store utfordringene blir å bli gjenfunnet og dermed lest i den digitale kakafonien”. Mens plateselskapene tidligere plukket aktører med staying power som altså kunne holde på oppmerksomheten gjennom lang tid og gi god avkastning for selskapene, gjelder det nå å skape fenomenet alle snakker om, ofte gjennom å sjokkere for å fange oppmerksomhet. Det siste er ikke nødvendigvis ensbetydende med høy kvalitet. Virkemidler brukt i musikkbransjen inkluderer videoer med lettkledde artister og høy showfaktor. Samtidig er definisjonsmakten innen musikkbransjen endret gjennom bruk av ulike spillelister blant annet gjennom sosiale medier, noe Krokan også er inne på i sin artikkel. Samtidig er det trolig færre kritikere i lys av stadig kortere oppmerksomhetsvindu for lytterne. Musikkbransjens metoder for å skaffe oppmerksomhet, der all PR er god PR, er ikke nødvendigvis egnet for bokbransjen. Tekster som ikke blir sett, blir heller ikke solgt. Her har bokbransjen antakelig en annen utfordring enn musikkbransjen.

I den grad det er fellestrekk mellom musikk- og bokbransjen kan det derfor være riktig som Krokan hevder at det verken blir enklere eller mer lønnsomt å være forfatter i fremtiden. Forlegger Tronsmo mener imidlertid i innlegget “Boklov og e-bøker” at digitaliseringen gir fantastiske muligheter for forfattere og forlag. Herodes Falsks analyse av “Forlag i fostestilling” oppsummerer hvordan disruptive teknologier har endret både musikk-, radio- og TV-bransjen gjennom årenes løp. Falsk mener forlagshusene gjør en stor feil ved at de forsøker å tviholde på bokhandlerne. 

Overdreven endringstakt

I mediene er det skapt inntrykk av at endringsprosessene i bokbransjen med introduksjon av disruptive teknologier skjer med lynets hastighet, dvs at alle nå har skaffet seg lesebrett og digitale bøker, derfor haster det med en norsk e-boksatsning for ikke å tape lesere til utenlandske alternativer. I et debattinnlegg i Aftenposten 19.01.2012 om “E-bokmyter” av professor ved Handelshøyskolen BI Anne Berit Gran tilbakevises dette gjennom resultatene i forskingsprosjektet Kulturkonsum i krisetider fra november 2011. Resultatene viser at kun 3 prosent av befolkningen hadde kjøpt e-bok i løpet av det siste halvåret, mens 36 prosent hadde kjøpt tradisjonelle bøker på nett og 80 prosent av bøkene var handlet hos norske nettbokhandlere.

Som nevnt tidligere i artikkelen mener Krokan at bokbransjen deler mange av de samme utfordringene som musikkbransjen. I Grans forskningsprosjekt er det reist spørsmål om streamingtjenester for e-bøker er en god forretningside. Undersøkelsen viser at bare 2,9 prosent i aldersgruppen 15-29 år og 4,6 prosent i aldersgruppen 40-49 år hadde kjøpt e-bøker det siste halvåret. Professor Gran mener e-bokproblematikken er et generasjonsfenomen, der gjennombruddet  først finner sted med den innfødte digitale generasjon (fra 1990 -).

Derfor kan det godt tenkes de store gevinstene av reduserte transaksjonskostnader og increasing returns gjennom salg av e-bøker lar vente på seg. En grunn til det er mange nye formater, slik at flere av aktørene i markedet vil være avventene og se an utviklingen før de investerer i ny teknologi eller binder seg til én plattform. Innovatørene bidrar til å skape inntrykk av raskere endringstakt enn det virkeligheten tilsier. 

Ny utfordrer

I Aftenposten 21. januar 2012 hevdes det at Apple revolusjonerer e-bokmarkedet gjenom blant annet utviklerverktøyet iBooks Author. Dette kraftige verktøyet med muligheter for å legge inn avanserte interaktive elementer, video og 3D-animasjon er gratis så lenge du først har kjøpt en Mac. Hvem som helst kan derfor lage e-bøker med avansert innhold og få produktet fritt distribuert, forutsatt at forfatteren ikke tar betalt for innholdet.

De tre største undervisningsforlagene i USA deltar nå i dette markedet, og vanlige e-lærebøker vil distribueres gjennom iBookstore der Apple tar 30 prosent av fortjenesten. Dette betyr kanskje også at det ikke nødvendigvis vil være så ulønnsomt å være lærebokforfatter i fremtiden som Krokan skisserer i sin artikkel.

Med Apples fremstøt ser vi imidlertid ytterligere fremvekst av disruptive teknologier som utfordrer den tradisjonelle industrialiserte bokbransjen, noe den etablerte bransjen må forholde seg til. 

Oppsummering

I dette innlegget er noen av utfordringene for bokbransjen i forhold til synlighet, streamingtjenester som forretningside og forfatternes inntjeningspotensiale drøftet i lys av Krokans artikkel. For e-bokbransjen er det trolig mer krevende å bli synlig på nettet i forhold til musikkbransjen. Det er så langt få kjøpere av e-bøker, og streamingtjenester er ikke nødvendigvis en god forretningside ennå. Det er ikke gitt at det vil være ulønnsomt å være forfatter i fremtiden.

Teknologiendringer og samfunnsutvikling

Dette innlegget er utformet som et ledd i kurset teknologiendring og samfunnsutvikling under professor Arne Krokan ved NTNU.

I kraft av min bakgrunn fra offentlig sektor gjennom flere år, har jeg i denne oppgaven valgt å fokusere på utviklingen av det offentlige tjenestetilbudet og hvordan teknologisk utvikling har medført endringer i offentlige tjenester og måten disse er organisert på. Fremstillingen er ikke ment å gi et fullstendig bilde av utviklingen, men peker kun på noen utviklingstrekk.

Innføring av nye arbeidsverktøy innebærer som oftest endringer i arbeidsprosessene; enten til det bedre eller til det verre, avhengig av organisasjonens utgangspunkt og de ansattes motivasjon. En avgjørende faktor er at det gir positive nettverkseffekter i form av enklere arbeidsprosesser som innbyr til samhandling.

Dokumentformater og elektronisk samhandling i og med offentlig sektor har blant annet en lang historie, og her er det kun plass til en overordnet skjematisk fremstilling. For mer enn 20 år siden var ulike tekstbehandlingssystemer i alminnelig bruk i forvaltningen, og med det flere ulike dokumentformater som ikke uten videre kunne konverteres fra ett format til konkurrentens format. I kjølvannet av dette dukket det opp nye forretningsområder gjennom virksomheter som utviklet egne konverteringsprogrammer. Slik ble ulike formater flyttet fra en plattform til en annen, dog ikke helt problemfritt i sin spede begynnelse. Det ble lagt et grunnlag for elektronisk samhandling i og mellom virksomheter, men som på ingen måte var fullkomment. Brukere av offentlige tjenster måtte i stor grad fortsatt oppsøke offentlige kontorer eller sende brev via posten for å få utført sine gjøremål.

I fortsettelsen er det blant annet utviklet nye dokument- og arkivstandarder og utgitt forskrift om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (regulatoriske tiltak) for å nevne noen få momenter. Utbredelsen av world wide web representerte en ny publiseringsløsning for offentlige virksomheter og ga nye muligheter for informasjonsdeling.

For mer enn ti år siden startet myndighetene utviklingen av bedre kommunikasjonsløsninger gjennom utbyggingen av bredbåndsnett i Norge, og økonomiske incentivordninger ble tatt i bruk for å løse dette. Utbyggingen la grunnlaget for tilvekst av nye organisasjoner og nye arbeidsplasser, og ga ikke minst muligheter for å nå frem til en større del av befolkningen gjennom elektronisk kommunikasjon og samhandling.

Publisering av offentlig informasjon gjennom nye medier til stadig flere nettbrukere, ga positive nettverkseffekter for befolkningen ved at offentlig informasjon ble lettere tilgjengelig og increasing returns for myndighetene som på en enkel måte kunne nå frem til flere brukere.

Endringsprosessene har vært store, omfattende, kostbare og tidkrevende. Til gjengjeld har publikum fått bedre og mer effektiv tilgang til offentlige tjenester, og informasjon gjennom en døgnåpen forvaltning der brukeren ikke trenger å møte frem fysisk. Dessuten kan nettet anvendes til formidling av andre digitale tjenster som eksempelvis digitalt innhold fra mediebransjen uten at dette resulterer i store ekstrakostnader.

Tidligere måtte journalister oppsøke pressekontoret i regjeringskvartalet for å få tilgang til den offentlige journalen, men nå er denne elektronisk tilgjengelig via regjeringen.no og interessenter kan søke informasjon uten å forlate arbeidsplassen. Pressekonferanser i regjeringskvartalet kan følges på nett. Nettstedet Norge.no er en veiviser til offentlige tjenster i hele Norge, og gir i tillegg informasjon om hvordan samfunnet er organisert.

Andre eksempler er Altinn, søknad om utdanning og utdanningsstøtte, søk i offentlige registre, og kommunale tjenester. Tilgangen til Norges lovverk gjennom Lovdata ble for flere år siden endret fra betalingstjeneste til gratistjenste for alle borgere. Det er åpnet for tilgang til digitale karttjenester. Dette er noen eksempler på tjenster hvor merkostnadene trolig er lave ved at flere brukere har fått tilgang til innoldet.

Introduksjonen av Minside og minID er et eksempel på hvordan tilgang til ulike offentlige tjenester er samlet i en felles portal. En utfordring knyttet til den videre utviklingen av tjenestene er av sikkerhetsmessig karakter, og det er derfor foreløpig ikke åpnet for tilgang til informasjon på høyeste sikkerhetsnivå. Det siste kan tjene som et eksempel på et område som ikke er helt modent for videreutvikling ennå. I mange tilfeller er den teknologiske utviklingen pådriver for organisatoriske endringer og nye arbeidsprosesser, men i dette tilfellet kan det kanskje sies å være motsatt.

Helsesektoren er i gang med endringer i arbeidsprosessene gjennom økt samhanding i helse-, sosial- og omsorgssektoren. Økt samhandling mellom partene i helsesektoren innebærer blant annet sammenkobling av flere tjenester og bruk av nye verktøy. Elever i den videregående skolen er utstyrt med bærbare PC’er og tilgang til nett, og elevene er ikke lengre henvist til terminalstuen eller hjemmemaskinen for å få tilgang til datakraft og elektronisk informasjon. Arbeidsprosessene for både elever og utdanningsinstitusjoner er derfor endret i løpet av ganske få år som følge av digitaliseringen, med de utfordringer det samtidig fører med seg.

En av utfordringene for offentlig sektor fremover, slik jeg ser det, handler om økt tverrsektoriell samhandling gjennom videreutvikling av arbeidsprosesser og gjerne med introduksjon av egnede verktøy for å effektivisere arbeidet og redusere dobbeltarbeid.

De teknologiske endringene i samfunnet, og kanskje spesielt gjennom de mobile løsningene, resulterer ikke bare i nye arbeidsprosesser, men gir også større fleksibilitet for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Grensene mellom privatliv og arbeidsliv er blitt mer uklare og kanskje helt borte. Digitaliseringen fører også med seg utfordringer knyttet til administrasjon og sikkerhet i virksomhetenes informasjonssystemer. Økt avhengighet til informasjonssystemer i utøvelsen av ulike arbeidsoppgaver eller kritiske samfunnsfunksjoner representerer samtidig økt sårbarhet ved eventuell svikt i eller angrep mot systemene. Denne erkjennelsen har resultert i etablering av nye spesialiserte virksomheter for å håndtere slike situasjoner.

I løpet av kurset ble det presentert flere typer verktøy for sosiale medier, slik som twitter, delicious.com, Quora, Netvibes, Evernote, wordpress og tweetdeck for å nevne noen. Dette representerer flere nye måter å strukturere og sammenkoble ulike informasjonskilder på og dermed nye måter for deling av informasjon. I løpet av dette kurset skal deltakerne prøve ut noen av disse verktøyene. Det blir interessant å se hvilke muligheter og erfaringer dette resulterer i. Samtidig er det også litt skremmende, siden nye barrierer må brytes i det jeg nå publiserer dette innlegget.